Nyhetsbloggen.no

Terroren som skjedde i Norge den 22. Juli var grusom og et alvorlig slag for det norske samfunnet. Ikke minst for alle de rammede familiene som har mistet sine kjære eller fått sine kære alvorlig skadet fysisk og/ eller psykisk.

I det Norske samfunnet lider vi imidlertid i dag av et alvorlig problem, nemlig overeksponering av store og viktige nyhetssaker. Historien viser at slike saker blir overeksponert over et alt for langt tidsperspektiv samt at sakene blir vrengt og vridd i alle tenkelige vinkler. Terroren 22. Juli får frem de verste eksemplene på dette.

Media har allerede utført de oppgaver Breivik knapt turte å håpe på at de skulle etter 22. Juli. De har gjengitt hans ideologier og viktige deler av det såkalte manifestet i detaljer. Måten Arbeiderpartiet har klart å gjøre seg selv til offer på, slik en Frp politiker tok seg mot til å si på Stortingets talerstol dagen før han ble tvunget til å beklage det hele, er et annet eksempel på det håpløse i saken. Folk som har ytret litt ytterliggående meninger på nett føler seg uglesett, spesielt hvis de i løpet av de siste 10 årene har hat en eller annen bagatellmessig form for kontakt med Brevik på epost, diskusjonsforum eller lignende.

Familien til Breivik har gått i skjul selv om hele Norge bedyrer at de ikke bebreider dem samtidig som det slås stort opp i media at Breivik var utsatt for omsorgssvikt i barndommen. Politiet som jobbet intenst den 22. Juli med å få kontroll over situasjonen slaktes fordi media mener de kunne ankommet Utøya noen minutter tidligere. Samtidig hylles AUF lederen nærmest som en helt selv om det er liten tvil om at benyttet første anledning til å rømme fra øya istedenfor å bli igjen for å redde/ hjelpe sine egne. Jeg skal være forsiktig å stemple han som feig, men noen helt er han definitivt ikke!

Midt oppi dette foregår diskusjonene rundt Beiviks mentale helse og hvorvidt han var tilregnelig før, under og etter terroraksjonen. Norge har alltid vært en forkjemper av demokrati, menneskerettigheter og en rettferdig rettergang. Et svært viktig punkt oppe i dette er at sinnsyke/ psykotiske personer ikke kan straffes for handlinger de har utført i psykose. Når den dagen imidlertid kommer at Breivik blir stemplet som utilregnelig klarer ikke det Norske samfunnet å ta dette inn over seg. Det settes igang enorme aparater i alle instander for å plukke rapporten ifra hverandre og finne noen som er uenige. Nylig er det oppnevnt nye sakkyndige fra retten som skal gi en "second opinion" noe som er særdeles uvanlig. Men når det gjelder Breivik er det imimdlertid bare å kjøre på helt til vi finner noen som kan stemple han som tilregnelig. En annen grov handling etter min meninger at Breivik ikke legges inn til psykriatisk behandling til tross for at han er erklært alvorlig psykisk syk. Nei, det å følge grunnleggende rettergangsprinsipper og menneskerettigheter er en selvfølge, vel og merke så lenge ikke det gjelder 22. Juli da gjelder det bare å få Breivik bak lås og slå resten av livet, helst uten rettsak for det er jo så fælt for offrene og de pårørende.

Breivik er erklært utilregnelig og skal de normalt idømmes tvungen psykisk helsevern i perider over 3 år av gangen. Når han erklæres frisk skal han slippes ut slik er regelverket og fungerer for alle andre som har blitt erklært utilregnelige men tydeligvis ikke for Breivik. Alle som mener de har grunn til å uttale seg om saken går ut i media å forsikrer Ola Nordmann om at Breivik aldri kommer ut igjen. Hvorfor ikke spør jeg, det er langt i fra usannsynlig at han blir frisk igjen i løpet av noen år og da skal han jo slippes fri så sant han ikke er til en fare for samfunnet av andre årsaker noen som jo er usansynlig dersom han blir erklært frisk. Eller skal ikke loven gjelder for Breivik?

Dersom vi tøyer lovverket og ikke følger vanlige rettergangsprisipper og menneskerettigheter så mister Norge så veldig mye mer enn det vi gjorde den 22. Juli. Så mye makt bør ikke Breivik få. Gi han en rettferdig rettergang og slipp han ut når han har krav på det. Det er en gang slik vårt siviliserte samfunn og demokrati fungerer selv om de aller fleste av oss helst vil se fyren brenne et vist sted...